Møkkavær

- Pusedyr, det regner og du blir våt på potene. Ikkeno’ vits å gå ut.

Mamma forsøker å innskrenke min personlige frihet bare fordi hun rekker opp til nøkkelhullet. Ok. Og fordi jeg ikke har nøkkel. Hva i alle dager vet hun om at jeg tåler? Man er da ikke helt chihuahua heller?

 Etter et irettesettende blikk fra meg og litt høylytt gnåling sukker hun tungt og følger meg ned i kjelleren. Skulle bare mangle. Jeg er inne alene hele dagen uten å få inspisert bakgården og så vil hun ikke slippe meg ut? Den dama er virkelig makelig anlagt.

Ok. Så ble det til at jeg satt i døra. Hun kunne jo ha sagt at det blåste i tillegg, ikke sant? Så jeg latet selvsagt som ingen ting og tasset opp i leiligheten min igjen med en småirritert mamma på slep. Bare fordi hun har rett en gang i blant så betyr ikke det at je… Øy! Lyden av bokseåpner? Tunfisk? Yeah! Vi mjaues!

Overraskelse

Mamma’n min er bare verdens beste. Det viste seg at hun hadde ikke glemt meg allikevel, men ville overraske meg med svinefilet til middag. NAM!

Resten av kvelden tilbrakte jeg oppå teppet mitt på sofaen, krøllet sammen med et stort smil. Mamma påstår at jeg snorker, men det tror jeg ikke på. Kan ikke stole helt på mennesker. De er litt ustabile. Men nå tror jeg at jeg skal krølle meg sammen på sofaen igjen. Vi mjaues!

Bursdag

Jeg – Pusedyr – har bursdag i dag og gjett hvem som har glemt det? Hun, ja. Som hevn har jeg opprettet denne bloggen uten at hun vet det. Utrolig nok har hun visstnok en egen blogg. Den er vel omtrent like inspirerende som å se hunder i omgang med lyktestolper; total mangel på diskresjon og finesse.

Hun kom som vanlig sjanglende inn døra sånn i firetiden i natt og sovnet sikkert over sengen i klassisk sjøstjerneformasjon. Jeg derimot, som bare skulle trekke litt frisk luft, ble sittende ute og fryse frem til ni i dag morges. Tror du ikke kjerringa hadde “glemt” at jeg var ute? Glemt meg? Makan.

Heldigvis var hun raskere ut av lørdagskomaen enn vanlig, slapp meg inn og ga meg frokost, før hun besvimte over sengen igjen. Ikke et lite gratulerer med dagen eller kløing på magen. Jeg la meg på sofaen og tenkte at denne gang får hun komme og legge seg sammen med meg. Hvorfor er det alltid jeg som skal kose på henne om morgenen og ikke omvendt? Tror du neket kom? Neida. Hun tuslet ut på badet, klarte å se sånn passe edru ut før hun forsvant ut døra uten så mye som et “ha det bra, babyen min”.  Hun pleier å prate til meg med en usedvanlig irriterende stemme - som om jeg var et tre år gammelt menneske og ikke et individ fra en høyerestående rase – så det var kanskje like greit. Mennesker er utvilsomt imbesile vesener som åpenbart ikke vet sitt eget beste. Det er det denne bloggen skal handle om.

Jeg skal selvsagt legge ut bilder av meg selv slik at du kan beundre meg like mye som jeg gjør, men akkurat nå har klørne mine en sofa-avtale. Vi mjaues!